Dagen da Sunshine Coast ble oransje

Det har ikke vært på min hitliste som en av tingene å gjøre før jeg dør, men da jeg mottok en telefonoppringning helt uventet som inviterte meg til å se Dalai Lama opptre på et sted, grep jeg sjansen.

Jeg må innrømme at jeg hadde noe nøling og mer enn en klype kynisme til noen av disse overdrevent annonserte, tungt sponsede besøkene fra religiøse og spirituelle ledere, men buddhisme er et av trossystemene jeg lener meg mot, så jeg bestemte meg for at det var på tide å ta sjansen.

Så det gjorde jeg.

Først av alt tikket stedet av boksene. Ikke en stor fotballstadion hvor Hans Hellighet kunne rope ut sin åndelige veiledning til alle over megafoner. Nei, dette var på det mye mer fredelige Chenrezig Institutt. Chenrezig ligger i det frodige innlandet av Sunshine Coast i en by kalt Eudlo som du vil gå glipp av hvis du blunker. Chenrezig er et senter for buddhistisk studium, retreat, meditasjon og praksis. Etablert i 1974 er det nå hjemmet til et stort samfunn av Sangha (nonner og munke), studenter, innbyggere og frivillige. Det tilbyr ikke bare studier, men også overnatting i og rundt fellesskapet, eller muligheten til å stikke innom og nyte de fredelige omgivelsene. 

Dalai Lama var ved instituttet som en del av sitt australske besøk for å velsigne de 8 stupas (disse er minnesmerker som viser de 8 store gjerningene til Buddha) i Opplysningens Hage ved Chenrezig, og for å snakke om medfølelse og hverdagslig vennlighet.

Uten å vite hva jeg kunne forvente ved ankomsten til byen ble det klart at dette var en skikkelig "greie" (bare så dere vet det, etter å ha sett på Dalai Lamas Facebook-side han har 3,5 millioner "likes" så jeg burde ha visst bedre!) Parkerende i en nærliggende avkjørsel, (vennen min og jeg bestemte oss mot parkeringsplassen - for mange festivalerog konserter har lært oss å tenke etter arrangementet!) ble vi guidet sammen med andre deltakere på busser som ble lagt på og inkludert i billettprisen (30 australske dollar / 50 australske dollar avhengig av hvor du satt), jeg begynte å føle at jeg var på en spennende skolesamling!

Informasjonen om arrangementet hadde vært ganske streng om hva som kunne eller ikke kunne tas med inn i retreatet med strenge bagasjesøk på plass. I virkeligheten var søkene veldig lavmælt, men et trist tegn på tider hvor disse prosedyrene må iverksettes.

Mat- og gaveboder møtte oss med et utvalg av mennesker kledd i regnbuens farger, barberte hoder og oransje kapper ved ankomsten til instituttet, hvor jeg la merke til en svak følelse av kynisme som kom tilbake da jeg så på noen (veldig) feite buddhistiske minner. Bestemt på å være åpenhjertet vandret vi opp til hovedscenen hvor vi ventet på Hans Hellighet. Jeg vil si det var noen tusen mennesker samlet her, men det føltes ikke trangt eller klaustrofobisk, og det var en genuin god atmosfære. Været hadde også velsignet oss på dette utendørsarrangementet med vakker vinter-sol som varmet oss mens vi satt og ventet i de plastiske stolene som ble stilt opp.

Dalai Lama var ventet på scenen rundt kl 12:30, og arrangementet startet med lokale aboriginere Lyndon Davies og hans Gubbi Gubbi dansere som fremførte en velkomstdans for Dalai Lama. Etter dansen underholdt Hans Hellighet oss med å bestemme hvor han skulle sitte på scenen og engasjerte allerede publikum med et humoristisk glimt i øyet!

Så hvor begynner jeg med hva Hans Hellighet hadde å si? Jeg ville ikke begå urett mot Dalai Lama ved å prøve å tolke alt han sa, men her er min oppfatning av det.

Denne svært utdannede og oppegående 80-åringen (som etter egen innrømmelse har flyktningestatus - som han sa - har hatt mulighetene til å omfavne alle slags kulturer), begynte med å snakke om de siste hundre årene med ytre påvirkninger og hvordan teknologien har utviklet seg, men hvordan våre nevroner i hjernen fortsatt var de samme. Jeg la merke til roen i stemmen hans, han rantet ikke eller preket, bare snakket om endringene som har oppstått det siste århundret - det kunne ha vært en samtale mellom venner, unntatt at jeg så på ham på en stor skjerm...

Han fortsatte med å si at selv om livet vårt kan være lettere med den teknologiske revolusjonen, utfordrer de ytre påvirkningene oss fortsatt med stress, frykt og bekymringer. Materiell velstand vil ikke gi oss lykke, og narkotika og alkohol gir midlertidig lettelse fra bekymringene i hverdagen (jeg håper det betyr at jeg fortsatt kan ta et glass vin eller to på en fredagskveld!)

Dalai Lama fortalte om en milliardærvenn som hadde alt penger kunne kjøpe, fra private øyer til privatfly, men hvordan han så ut til å ha samlet mange venner underveis - var de ekte venner eller vennene til formue, spurte han, publikum lo av dette, det gjorde også Dalai Lama. Han likte å le av sine egne vitser og ikke ta seg selv for seriøst!

Han snakket om hvordan det vitenskapelig har blitt bevist at et sunt sinn er lik et sunt kropp og hvordan man skal være snill mot medmennesker. Ikke dømme forskjellige raser og religioner, men respektere deres trossystemer. Selv de ikke-troende må respekteres, ettersom det er deres tro. Mine tanker gikk til krig og konflikt i religion, som var perfekt timing som det da var tid for spørsmål og svar fra mange studenter fra skolene langs Sunshine Coast som var invitert til arrangementet.

Krig, ifølge Dalai Lama, er organisert eller i noen tilfeller legalisert vold. Han gikk videre med å snakke om Libya hvor opprøret skjer fordi Midtøsten går videre, og folket ønsker demokrati, noe som er deres rett. Det ble tydelig at Dalai Lama så studentene som fremtiden - han sa "Dere er fra 21.^{århundre; de av dere som er 20 eller 30 år gamle er alle fra 21.} århundre. Dere er fremtiden og de som kan gjøre endringer. Jeg er fra 20.^{århundre" og han lo igjen. "Tenk og gjør betydelige bidrag - som jeg vil fortelle dere". Fantastisk, jeg er relegert i 40-årene til forrige århundre!} Arrangementet ble avsluttet med takk fra Ailsa Cameron, en Sangha ved Chenrezig, til alle involverte i det som hadde vært en 9-måneders organisasjonsoppdrag fra kommunene, til folkene i Eudlo, frivillige og medlemmer av Chenrezig institutt som hadde støttet arrangementet. Dalai Lama takket og velsignet de involverte og ga dem hvite kapper. Og det var det, han dro - i en helikopter og vi vinket mens han sirklet over hodene våre og dro til sitt neste besøk. Da vi gikk rundt scenen hvor han hadde sittet, var det en følelse av ro og genuin kjærlighet for denne åndelige lederen.^{På vei tilbake til bilen ble vi kontaktet av en tibetansk familie som bodde i Brisbane. Kunne vi gi dem et løft til landsbyen? En liten nøling fra min side (hei, jeg er fortsatt en} londoner

), men jeg svarte gjerne. Hvor veldig medfølende av deg, kommenterte vennen min - det var det, og det føltes godt.

Walking back to the car we were approached by a Tibetan family who lived in Brisbane. Could we give them a lift to village?  A slight hesitation on my behalf (hey I am still a Londoner), but gladly complied. How very compassionate of you, my friend commented – it was and it felt good.